Østensjøvannet i august

Det er alltid morsomt og ta bilder av fugl. Var nylig innom på Østensjøvannet og knipset et par hundre bilder, og her kan du se et utvalg av de beste.

 

Øverst Venstre: Gråspurv, hann

Øverst Høyre: Gråspurv, hunn

Nederst: Pilfink

Mens man lett kan se forskjell på kjønnene hos gråsåurv, så er de like hos pilfink. Det er ikke uvanlig at pilfinken av og til forveksles med gråspurven, men legg merke til at pilfinken har brun isse og hvitt kinn med en sort flekk. Disse to artene er de eneste spurvene (Passeridae: spurvefamilien) vi har i Norge. Men hva med gulspurv, sivspurv, snøspurv og alle de andre med spurv i navnet? Jo, de tilhører Buskspurvene (Emberizidae).

 

 

Klippedue/Bydue

Dette er den duearten flest kjenner til. Bydua (Columba livia domestica) stammer fra klippeduer (Columba livia) som tidligere hadde en omfattende utbredelse i Europa. I dag finner vi klippedue fortinnsvis i middelhavsområdene i bratte klipper langs kysten. Klippedua ble brukt som brevdue, de forvillet seg fra dueslag, og ga altså opphav til vår bydue.

 

 Hvitkinngås

 

 Denne gåsa er det ikke uvanlig å støte på i Osloområdet. Men hovedsaklig er den utbredt i arktiske områder (for eksempel på Svalbard) hvor den hekker. Det er imidlertid en etablert hekkebestand i Østersjøen, og den kan påtreffes når den trekker langs kysten vår.

 

 

Venstre: Kvinand

Høyre: Toppand

Vi pleier å dele endene inn i to grupper: gressender og dykkender. Gressendene vi har i Norge utgjøres av arter i slekten Anas. Her har vi kjente arter som krikkand (A.crecca), stokkand (A.plathyrhynchos) og brunnakke (A.penelope). Blant dykkendene finnes det imidlertid flere slekter - her representert av kvinand (Bucephala clangula) og toppand (Aythya fuligula).  

 Linerle

Linerla (Motacilla alba) er en meget tilpassningsdyktig art. Du finner det overalt i Europa - fra helt i syd til helt i nord, fra kysten og helt opp på de høyeste fjelltoppene. Det finnes tre underarter av linerle i Europa. Den som er vanlig hos oss er M.alba alba, men på sørvestlandet kan man også påtreffe M.alba yarrellii - Svartryggerle. Som navnet tilsier er ryggen glinsende svart i stedet for grå. I tillegg finnes det en underart (M.alba subpersonata) som har sorte tegninger på kinnet (fremfor å ha hvite kinn), og den finnes i Marokko - som vel egentlig ikke er i Europa, men skitt au!

 

 Øverst Venstre: Sivhøne, adult

Øverst Høyre: Sivhøne, juvenil

Nederst Venstre: Sothøne, adult

Nederst Høyre: Sothøne, 1.vinter

Sivhøne (Gallinula chloropus), og sothøne (Fulica atra) utgjør, sammen med vannrikse og åkerrikse de norske artene riksefamilien (Rallidae). Riksene er "vannfugler" som hekker i tett vegetasjon i tilknytning til våtmarker og næringsrike innsjøer. Sothøna er ofte den letteste å få øye på av de to, da sivhøna er mer sky, og ofte gjemmer seg i sumpvegetasjonen. Begge artene hekker i Norge, men sivhøna er den eneste som trekker sydover om vintern.

  

 Skjære

Dette er kanskje den fuglen som flest kjenner igjen. Skjæra (Pica pica) tilhører kråkefamilien (Corvidae), som igjen tilhører orden spurvefugler (Passeriformes), og her hører de hjemme sammen med spurv- og buskspurvfamilien - og 26 andre familier. Dette er den største fugleordenen, og omfatter over halvparten av alle fuglearter.

 Sørlig høstlibelle

Til slutt i dette innlegget har jeg tatt med en skapning som ikke er en fugl, men den har til gjengjeld 4 vinger. Sørlig høstlibelle (Sympetrum vulgatum) likner veldig på Rødbrun høstlibelle (Sympetrum striolatum). Dersom noen skulle være så skarpøyde at de ser at jeg har tatt feil av disse to, blir jeg lykkelig for enhver korreks. Som dere ser så hører libeller (underorden Anisoptera) til ordenen øyenstikkere (Odonata), som deles i to underordner hvor vannymfene (Zygoptera) utgjør resten. Dere kan gå til et tidligere innlegg på denne bloggen for å finne ut hvordan en vannymfe ser ut og hvordan du kan skille dem fra libeller.

Keiserkåpe (Argynnis paphia)

I Norge kan Keiserkåpe påtreffes i skogsområder langs kysten fra Vest-Agder til indre Oslofjord og ned til svenskegrensa. Hunnen legger eggene under utstikkende barkflak på eik og furu i juli-august. Larvene klekkes etter omlag 3 uker, og spinner seg fast for overvintring i sprekker i barken. Neste vår oppsøker larvene sine vertsplanter som er ulike arter i fiolslekten (Viola). Larvene forpupper seg i slutten av juni, og flyr ut som ferdigutviklede sommerfugler 2-4 uker senere.

 

 

Bildene av denne hunnen er tatt i Eidskog kommune, helt syd i Hedmark fylke (8.august 2012). 

Sikori (Cichorium intybus)

Sikori er en plante som vokser over det meste av Europa. Den tilhører sikorislekta (Cichorium) som er en av et hundretall slekter her til lands som hører med til kurvplantefamilien. 

Kronbladene til Sikori ligner på kronbladene til plantene i løvetann- og haukeskjeggslekta, men i stedet for å være gule har bladene en sterk blå farge. Ved roten av stengelen sitter det grønne blader som er til forveksling lik løvetannblader. Planten kan bli over 1 meter høy.

 

 

 Sikori har, i likhet med veldig mange andre urteplanter, vært brukt som medisinplante. Etter et kjapt søk på nettet sitter man igjen med et inntrykk av at det hjelper mot det meste - lista er lang.

Sikori har hatt en utstrakt bruk som fôrplante til husdyr. Fordelene til sikori i denne sammenhengen er at planten har et relativt lavt innhold av fiber, slik at den er lett fordøyelig. Samtidig er det et hyggelig innhold av proteiner i Sikori som dermed kan være et godt fôralternativ til havre. 

Dessuten inneholder Sikori en del tanniner, som man mener er med på å redusere forekomsten av tarmparasitter (innvollsormer) hos husdyr.

Så neste gang du ser en "blå kjempeløvetann"...

 

Kjempespringfrø, Kjøvangen

Det er desverre slik at en del innførte arter er en trussel mot flere av våre stedegne arter. Dette gjelder både planter og dyr. I lang tid har det vært populært å hente utenlandske planter for å pynte opp i blandt annet hager. De plantene som formerer seg ved frøsetting (fremfor f.eks rotskudd), er det spesielt vanskelig å hindre spredning av. Alle har sett hvordan Hagelupiner fullstendig har tatt over store områder langs mange veier.

  Et annet eksempel som kanskje ikke like mange kjenner til er planten Kjempespringfrø. Denne planten ble første gang hentet til Norge som prydplante på begynnelsen av 1900-tallet, og er i dag og finne over det meste av landet.
 

 Kjempespringfrø (Impatiens glandulifera)

Denne planten produserer mye nektar, og er dermed veldig interessant for insekter. Dette er hyggelig for insektene, men fører til at polyneringen (befruktningen) av denne planten er effektiv. Hver plante kan produsere tusenvis frø som i stor grad overlever og gir opphav til mange nye planter. 

 

Spredningen av frøene er også effektiv - modne frøkapsler "eksploderer" ved berøring og frøene slynges ut fra planten. I tillegg er frøene godt tilpasset å spre seg via vannveier. I næringsrike områder ved rennende vann kan denne planten danne så store og tette bestander at den fortrenger andre planter som forekommer naturlig der. Her kan du lese mer om Kjempespringfrø.
 

Det finnes én art av springfrø som forekommer naturlig i Norge, og den heter Springfrø (også kalt vanlig springfrø noen ganger ) - Impatiens noli-tangere. "Impatiens" betyr utålmodig mens "noli tangere" betyr ikke rør, og henspiller på hvordan frøene sprer seg. 
  

 

Springfrø (Impatiens noli-tangere)

Småfugler, Kjøvangen

Fellesferien er over for lengst, men sommern biter seg fast enn så lenge. Det har blitt mange bilder i sommer, og i stedet for å pøse på med alt samtidig så kommer det dråpevis utover høsten.

Det har allerede kommet litt fra Lofoten, og det kommer fler planter derfra etterhvert. Her derimot så blir det noen bilder fra Kjøvangen i Vestby kommune. Sommern er tiden da fuglungene skal lære seg å fange maten selv, og siden de sjelden er veldig skye blir det en del fotomuligheter.

 

Blåmeis (Cyanistes caeruleus), juvenil

 

 Løvsanger (Phylloscopus trochilus), juvenil

 

  Spettmeis (Sitta europaea), juvenil

Blåmeisen og Løvsangern var stadig tilbakevendende gjester i furua ved hytteverandaen. Her sto det små innsekter på menyen mellom raidene i naboens morelltre.

Det er ikke lett å skille Løvsanger fra Gransanger i felt. Det sikreste kjennetegnet for å skille dem er sangen, men de unge fuglene har ikke den karakteristiske sangen til de voksne. Her har vi imidlertid fanget inn noen karakteristikker som avslører denne som juvenil løvsanger: temmelig grå fremtoning (gransangern er mer brun), tydelig gul strek over øyet (gransangern har beige strek), undersiden av nebbet er gult helt frem til spissen (gransangeren har ofte en mørk spiss). På dette bildet ser vi ikke beina, men denne hadde mørke bein og gulorange føtter, mens de unge gransangerne ofte har mørkere føtter.   

Spettmeisen er alltid en velkommen gjest. Som mange vil vite er det den eneste fuglen i Norge som kan klatre ned trestammer med hodet først. Spettmeisen er en dyktig klatrer, og man ser den ikke lenge av gangen der den piler opp og ned og rundt trestammer. I motsetning til hakkespettene (som også er dyktige klatrere) har ikke spettmeisen den karakteristiske klatrefoten med 2 tær fremover og 1 eller to tær bakover. Den har en helt "vanlig" fot (3 tær fremover og 1 bakover), og bruker heller ikke halefjærene som støtte når den klatrer. Den er simpelthen liten, lett og veldig god til å klatre. Og så er den vakker å se på.